Bakside Hjem

Indridi Indridason




Indridi Indridason


Indridi Indridason
Fysisk medium
Island
Bankelyder
Raps 
Perkusjon
Levitasjon
Borddans
BordkommunikasjonOmgitt av ild og is, myter og mystikk finnes vi saga-øya Island.


Islands er et land rikt på historie og tradisjoner. Respekten for forfedrene er stor. Troen på de underjordiske, huldufólk, er for lengst akseptert av kirken som en del av folkesjelen og / eller kulturarven, og kommer ikke i konflikt med verken evangeliet, eller for den saks skyld – utøvelsen av den kristne tro. Mens folketroen i all vesentlighet kan sies å være knyttet til naturen og naturkreftene, er troen på Gud knyttet til altet.


Da Island ble kristnet i år 1000, så var nok denne av en mer pragmatisk karakter enn det vi ser i de øvrige nordiske landene. Den hedenske lovmann, Þorgeir, skal ha etter en tre dager lang tilbaketrekning, hvor han lå på jordgulvet dag som natt i håp om et råd fra høyere makter, ha uttalt at «kristendommen skal gjelde som islendernes religion av fredsbevarende hensyn».   


Videre var det en forutsetning for kristningen at islendingene fremdeles fikk lov til å spise hestekjøtt, og at retten til og sette ut nyfødte som følge av skavanker eller handikap ville være samfunnet til last, ble opprettholdt.


Det faktum at kristendommen fra nå av skulle gjelde som den eneste religion på Island, betød dog slett ikke at islendingene ble kristne over natten, snarere tvert imot. Islendingene opprettholdt i stor grad de gamle ritualer som blot – ofring til de hedenske guder – dog med den forskjell at det nå foregikk innenfor hjemmets fire vegger. På denne måten kunne folketroen leve videre i og blant det islandske folk ved siden av kristne lære, av og til også i skjønn forening med hverandre.


Et godt eksempel på dette finner vi i folkefortellingene. Huldufólk, eller alfar som de også ble kalt, levde i underverdenen, under bakken i bergarter og åser.  Selv om folketroen også forteller om lyse og gode huldufólk, så var et møte med disse svært ofte forbundet med fare, hvorigjennom de kristne prestene derfor ofte fikk rollen som dem som kunne «kurere» islendingene, etter et ulykkelig møte med de underjordiske.



Spiritismen kommer til Island


Spiritismen kom relativt sent til Island, men fikk til gjengjeld en svært god mottakelse. Troen på et liv etter døden var sterk blant det islandske folk, og den spiritistiske doktrine passet derfor godt inn i de allerede eksisterende trosforestillingene.


Også i kirken ble spiritismen tatt godt imot, og som den ledende kraft kan først og fremst nevnes teologiprofessor, Haraldur Nielsson (1868-1928). Som lærer for de teologiske studentene hadde Nielsson stor innflytelse på de kommende prestene, med den konsekvens at flere islandske prester ble overbeviste spiritister, og hvorigjennom spiritismen fikk kirkens aksept.


Haraldur Nielsson ble involvert i spiritismen gjennom den islandske forfatteren, Einar Hjörleifsson Kvaran (1859-1938), som i 1904 flyttet til Reykjavík for å ta post som redaktør i avisen Fjallkonan.


Inspirert av Frederic William Henry Myers bok «Human Personality and it’s Survival of Bodily Death (London, 1903)», og ved god hjelp av en kvinnelig dansk forfatter som også var en erfaren spiritist og som tilfeldigvis oppholdt seg i Reykjavík på den tid, satte Kvaran opp en eksperimentell sirkel bestående av familie og nære venner, med henblikk på å undersøke de såkalte spiritistiske fenomener.


Da Nielsson fikk høre om dette søkte han straks om opptak i sirkelen, men forlot den etter kort tid angivelig som følge av mangel på gode resultater. Haraldur Nielsson (1952) anfører:


«I början var jag inte särskilt hänförd över resultatet, snarere skeptisk, och hade derför mycket att annmärka. Efter två månader fick jag nog och lämnade cirkeln. Dessa dumma og enfaldga tillstälningar ville jag inte längre delta i. Det gikk så långt, att jag nästen avskydde dem. Sanningen var, att cirkeln ännu ej tillförts något bra medium – med ett par månader senare var redskapet funnet.


Min vän forfatteren berättade om mediets utomordentliga krafter, och mitt intresse väcktes på nytt. Jag begärde att åter få inträda i cirkeln, och redan under första seansen med vårt nya medium erhöll jag ett starkt identitetsbevis».


Nielsson referer her til det fysiske mediet, Indriði Indriðason (1883-1912).


Indriðason var en bondesønn født og oppvokst i det vestlige Island. Han kom fra kummerlige kår, med lange arbeidsdager fra ung alder og lite skolegang. I en alder av 22 år flyttet han til Reykjavík for å gå i boktrykkerlære. Her tok han inn hos en slektning, Indriði Einarsson og hans kone, som begge var overbeviste spiritister.


Ved en ren tilfeldighet er Indriðason til stede i forbindelse med at vertskapet skal avholdes en bordseanse, og blir invitert til å ta del i eksperimentet. I samme øyeblikk som han setter seg ned ved bordet, begynner det å riste voldsomt.


Denne hendelsen markerer begynnelsen på Indriðasons mediumskap og det som etter hvert skulle bli the Experimental Society, senere the Icelandic Society for Psychical Research.

Hans mediumskap skiller seg sterkt fra øvrige fysiske medier, ikke bare fordi han ble «oppdaget» av vitenskapen, men også fordi hans mediumskap i all vesentlighet kan sies å være et «produkt» av vitenskapen.


Selv om de fleste medlemmene av the Experimental Society var overbeviste spiritister, var eksperimentene utelukkende av vitenskapelig karakter. Foreningen besto av fremstående personer og vitenskapsmenn. De mest fremtredende medlemmene var foruten, Indriðason, Kvaran og Nielsson, dramatikeren Indriði Einarson, redaktør Björn Jónsson (senere statsminister), høyesterettsdommeren Páll Einarsson, psykiateren Þórður Sveinsson, og redaktøren og parlamentsmedlemmet Skúli Thoroddsen.


I 1907 lot foreningen bygge the Experimental House, ene og alene med tanke for undersøkelsen av Indriðasons mediumskap.



Seansene


Indriðasons seanser skilte seg svært fra seanser avholdt i andre land i samme periode, sannsynligvis fordi verken Indriði eller de øvrige sitterne (/ vitenskapsmennene) aldri før hadde deltatt i en fysisk seanse selv.


Offentlige seanser var for storseanser å regne, med inntil 70 sittere (rommet var bygd for 100(!)). Til tross for det store antall sittere, ser det ikke ut til å ha nevneverdig innvirkning på fenomenene, deres karakter eller styrke.


I the Experimental Society satt sitterne som i en kirke, på benkerader på hver side av rommet, foran et opphøyd podie. Det er uvisst hvorfor de valgte en slik løsning fremfor sirkelformasjon, slik de hadde gjort før seansene / eksperimentene ble flyttet til the Experimental House, og hvis oppsett de fulgte i det øvrige Skandinavia. Foran den fremste benkeraden sto et trampeorgel, og ved siden av podiet sto to stoler og ett bord. På bordet sto en aluminiumstrompet og en spilledåse.


Seansene ble innledet ved at Indriðason kom inn og satte seg ned på en av de fremsatte stolene. I den andre stolen satt en av foreningens medlemmer, vanligvis Nielsson, som hadde til oppgave og – til enhver tid – følge med på mediet. Så snart formannen ga sitt klarsignal, kunne seansen begynne. De store lyskildene ble slukket, og igjen sto kun et stearinlys, som kastet akkurat nok lys til at sitterne kunne se mediet: 


«Det er nå halvmørkt i rommet, men vi kan så vidt skimte mediet. Han sitter stille på stolen med håndflatene mot hverandre over brystkassen, som fremsier han en bønn. Etter en liten stund begynner det å skje noe, som har han ufrivillige rykninger. Med ett faller hendene ned ved sidene, hodet fremover og ned på brystkassen av kroppen, som ser ut til å ha falt litt sammen. Han sitter nå fremoverbøyd i stolen. Formannen gir så et signal til organisten og gjennom rommet høres nå de vakre tonene fra en salme. Samtidig som siste tone spilles, slukkes stearinlyset. Mediet er nå i transe og ikke ved bevissthet. Rommet er mørklagt og det er stille som i graven.»  


Foruten offentlige seanser, ble det avholdt seanser eksklusivt for den «indre sirkel», hvilket vi si for the Experimental Society, av og til med tillegg av noen få spesielt inviterte. Disse seansene fant sted i et mindre rom i huset, og hadde som formål å utvikle – og eksperimentere – med lys- og materialisasjonsfenomener.


Med unntak av lyset fra et ildsted, av og til også et stearinlys, fant de fleste av seansene i the Experimental House sted i mørket, dette fordi forsøk med rødt lys hadde vist å ha negativ effekt og derigjennom svekket fenomenene. Dog bes merket at flere fenomener hadde funnet sted i fullt dagslys, og også utenfor seansene. 



Fenomenene


Fra bordseanser til automatskrift

 

Etter å ha eksperimentert med bordet et stykke tid, foreslo Kvaran at Indriðason skulle forsøke automatskrift. Resultatet var svært oppløftende. Til og begynne med både broket og vanskelig å lese riktignok, men såpass interessant at han valgte å fortsette disse forsøkene. Etter hvert skrev Indriðason lett og uhindret, og man bestemte seg for å be om navn på den kontroll som sto bak fenomenet, med det resultat at Indriðason falt i transe.

 

Senere på våren 1905 ble Indriðason skremt under en seanse mens han enda befant seg i transe. Han hevdet å se skygger og at disse ikke var av det gode. Likevel fortsatte seansene som frem til sommeren samme år. På dette tidspunkt var sirkelen i ferd med å gå i oppløsning. Sitterne var gått lei som følge av mangel på progresjon, og Indriðason selv var ubekvem med det hele. I etterkant av eksperimentene følte han seg både tappet og trett. Han begynte dessuten å sove dårlig, gikk med konstant hodepine og var også deprimert. Han gikk med seriøse tanker om å gå avkall på det hele, og emigrere til Amerika.

 


Vendepunktet kom svært overraskende. Indriðason ble syk og måtte holde sengen et stykke tid. I løpet av den perioden opplevde Indriðason å få «besøk» av en skjeggete gammel mann, og at denne mannen foretok noe som lignet «kirurgiske inngrep» på ham. Da han omsider ble frisk overrakte han Kvaran et brev som han hevdet og ha skrevet automatisk under sykeleiet. Brevet viste seg å inneholde instrukser til hvordan sirkelen skulle gå frem, dersom de ønsket større fenomener, enn de de hadde vært vitne til nå. Brevet ble ført i penn av Indriðason hovedkontroll, Konráð Gíslason. Blant annet ble de for en periode anbefalt å sitte hver kveld. De ble også bedt om å avholde seansene i mørket, med det tillegg at de da måtte øke kontrollen av mediet, - enhver mulighet for svindel skulle utelukkes. 



Levitasjon av bord


I november 1905 fikk Indriðason besøk av noen venner. Under dette besøket foreslo en av vennene for moro at Indriðason skulle forsøke å løfte bordet de satt rundt. Kort tid etter leviterte bordet til ansiktshøyde. Tre menn forsøkte å holde bordet nede, men lyktes ikke. Det er viktig å merke seg at de fire mennene aldri var i berøring med bordet under eksperimentet, men holdt håndflatene like over bordflaten.



Fra bankelyder til lysfenomener

 

I november 2005 hørtes også de aller første bankelyder. Til og begynne med i området rundt mediet, senere også ute i rommet. Bankelydene kom allesteds fra. Fra tak, gulv og vegger. Etter hvert ble disse bankelydende akkompagnert av «klikkelyder», som knipset noen med fingrene. Også disse lydene forflyttet seg vilkårlig rundt om i rommet. Det er viktig å merke seg at disse lydene ofte kunne oppstå samtidig som Indriðason skrev automatisk, eller når han var i dyp transe og under kontroll.

 

Så en kveld hørtes de aller første «sprakelydene». Disse skulle vise seg å være innledningen til de mange og spektakulære lysfenomenene. Til å begynne med ble lysfenomenene observert som små lysglimt, men vokste raskt i styrke. Lysene varierte både i form og farge. Noen var runde, andre var ovale, noen var hvite andre var røde. Lysene kunne dessuten variere i størrelse, noen små, ikke mer enn et par centimeter i diameter, mens andre forekom som striper av lys, opptil flere meter lange.

 

Ved noen anledninger ble lyset spredd ut over hele veggen bak mediet, lik et lysnett, andre ganger var lysene pulserende, lik glør i et åpent ildsted. Så mange som 58 tilfeller av lys kunne ses i en og samme seanse.

 

Lysfenomenene varte ved inntil den første materialisasjonen fant sted, like før jul 1906.



Indriðason leviterer

 

Mot slutten av november 1905 leviterte Indriðason for alle første gang. Mediet befant seg i transe, da han plutselig utbrøt at det føltes som dro noen i ham. Og ganske riktig, i neste øyeblikk ble han fysisk dratt frem og tilbake over gulvet. Like etterpå kunne sitterne konstatere at han ble holdt oppe i luften i bordhøyde, og fikk også tillatelse til å tenne en fyrstikk for å ta fenomenet i nærmere øyesyn i lys. Så snart fyrstikken ble slukket, falt mediet til gulvet, og dro samtidig bordet med seg i fallet. Bordet reiste seg opp igjen, mens mediet ble liggende igjen på gulvet klagende over den harde behandlingen han hadde fått.



Dematerialisasjoner

 

Ved tre tilfeller skal også Indriðason sin hånd ha blitt dematerialisert, for så og rematerialisere seg igjen. Disse hendelsene fant sted i slutten av 1905 / begynnelsen av 1906. Av seanseprotokollen, the Minute Book, står det tydelig å lese at eksperimentene voldte stor smerte for mediet.

 

Under den tredje og siste seansen, kom Indriðason sin daværende kontrollånd, danske Konrad Gislason, igjennom og fortalte at levitasjonene, lysfenomenene og dematerialisasjonene som de nettopp hadde vært vitne til, var alle forberedelser til materialisasjoner, fra åndegestalter til menneskelige skikkelser. 


Du kan lese mer om dematierialiseringen her. 



Eksperimenter med healing - møte med «the Norwegian doctor»

 

I februar 1906 ble Indriðason på nytt sengeliggende. The Experimental Society besluttet da å stanse de ordinære seansene for en tid, og i stedet eksperimentere med healing. Forsøkene var todelte. Først skulle Indriðason få healing, deretter skulle han selv gjøre forsøk på og heale andre. Indriðason var svært negativ til sistnevnte. Ikke trodde han at han hadde evnen, og han var også av den oppfatning at slikt lekte man ikke med, og at dette derfor før eller siden ville vende seg mot ham.


Det er under disse seansene at the Experimental Society første gang stifter bekjentskap med «den norske legen», og som senere skulle være den som gikk i front for å stoppe ånden «Jon» og poltergeistforstyrrelsene om lag 2 år senere.



Materialisasjoner

 

Tett opp mot julen 1906 ble det avholdt en seanse hjemme hos Kvaran. Seanserommet for anledningen besto egentlig av to rom, et betydelig større rom, med et lite soverom innenfor, kun adskilt av et forheng. Under seansen, som ble avholdt i det store rommet, blir det lille rommet gradvis opplyst av et klart og sterkt hvitt lys. I dette lyset kan de tydelig se en ånd materialisere seg. Denne ånd skal senere vise seg å være den for lengst avdøde, Emil Jensen, som de for øvrig hadde stiftet bekjentskap tidligere, den gang via automatskrifteksperimentene. På klingende dansk spør han – Kan I se mig? Kvaran (fritt oversatt):

 

«To kvelder på rad kunne vi tydelig se en mann i lyset. Han var litt over gjennomsnittet høy, muskuløs, velbygd og med brede skuldre. Han snudde seg rundt og ble stående med ryggen mot oss»

 

Emil Jensen viste seg flere ganger denne julen. I materialisert skikkelse kom han etter hvert også ut i det store rommet, hvor han gikk rundt blant sitterne. Av Kvarans personlige notater fremgår det at den materialiserte skikkelsen var kledd i ett hvitt, kappelignende klede som gikk helt ned til gulvet, og var omgitt av noe som kunne ligne lys, med det unntak at det ikke strakk særlig langt, til tross for at det var klart og sterkt.

 

Nielsson beskriver tilsvarende opplevelse (fritt oversatt):

 

Haraldur Nielsson
Island
Indridi Indridason«Etter nyttår viste Jensen seg i stuen hvor vi satt, og med mediet blant oss – glem ikke det! Mediet var i dyp transe. Vår besøkende var kledd i et veldig tynt draperi som hang tungt i folder helt ned til gulvet. Lyset skinte av ham. Vi så ham ulike steder i rommet. En gang sto han på en sofa, og bak ham var et rødt lys, lik en sol, mens hvitt lys strømmet ut fra den. Dette er et syn jeg aldri vil glemme. Han viste seg hele 7-8 ganger i løpet av en kveld, hver gang på et nytt sted i rommet. Ofte så vi mediet og den materialiserte skikkelsen samtidig. Den ekstraordinære gjesten kunne ikke være synlig for mer enn et noen sekunder ad gangen. Når han var ferdig med å vise seg, forsøkte han å berøre noen av sitterne med en hånd, arm eller en fot, og han lot oss alltid røre ved sin materialiserte skikkelse, før han dematerialiserte seg og forsvant igjen». 

 

Også Thorlaksson har beskrevet materialisasjonene (fritt oversatt):

 

«Det begynte alltid som en lyssøyle, omtrent på størrelsen med et voksent menneske, bare litt bredere. I denne lyssøylen så vi en skikkelse, men var ikke tydelig nok til at ansiktskonturene kunne skjelnes. Lyset var hvitt med et lite hint av blått. Lyset var sterkt, men strålte ikke ut i rommet».

 

Materialisasjonene var alltid kortvarige, og alltid etterfulgt av det som beskrives som klikkelyder, noen ganger også som summelyder.


Direkte stemme og trompetfenomener


I januar 1908 lyktes en ånd ved navn Sigmundur for første gang i å gjøre seg hørt som direkte stemme. Nilsson anfører (fritt oversatt):


«Det er verdt å merke seg at inntil dette tidspunkt, så hadde vi bare ved et par anledninger opplevd direkte stemme, og da veldig svakt og ikke særlig overbevisende. Selv ikke tilfellet «Jon» (som beskrevet nedenfor) kan komme i sammenligning. Det var ikke før 11. januar 1908 at "Sigmundur", som forøvrig ble den fremst av dem alle hva dette fenomenet angår, lyktes i å gjøre seg selv hørt som en direkte stemme, og i god avstand fra mediet»


Under en seanse i februar 1908 tok the Experimental Society for første gang i bruk en aluminiumstrompet. Denne fungerte som en megafon (forsterker) og / eller som et pekeinstrument, noen ganger ble den også leviterte og fløy rundt i rommet i høy fart. 


En spesiell hendelse som skiller seg sterk ut, er tilfeller av transetale og uavhengig stemme på samme tid. Mange samtaler fant sted ved at den ene ånden kommuniserte via Indriðason som var i dyp transe, og den andre ånden meddelte seg via uavhengig stemme. Kommunikasjon foregikk ikke bare åndene i mellom, men også mellom åndene og sitterne.



Poltergeistforstyrrelser


Helt fra det tidspunkt den første kontrollånd, «kvinnen», som for øvrig fikk hjelp fra mediets avdøde bestefar, ga seg til kjenne, var laverestående ånder et tema.

Gjennom automatskrift, senere også gjennom transen, gjentok de om og om igjen at «redskapet» ikke var villig nok, og derfor var vanskelig og ta under kontroll, med den konsekvens at de hadde store vanskeligheter med å holde ham beskyttet under seansene. Sitterne kunne gjennom denne tiden ofte se at mediet virket redd og utilpass. Dette skjedde særlig i forbindelse med at med at 
Indriðason var i transe.  


Fordi disse laverestående ånder forsøkte og nærme seg, og dertil tilegne seg den kraft som strømmet ut av mediet, tok etter hvert en ny kontroll over. I begynnelsen var han han uvillig til å si hvem han var og jobbet derfor en tid under pseudonym (jf. Muegge og Felix Experimental Group), men senere fikk sitterne å vite at også han var en nær slektning av Indridason, og at han i sin tid hadde vært professor ved universitetet i København. Hans medhjelper var ikke overraskende derfor en dansk herremann ved navn, Emil Jensen.


I forbindelse med forarbeidet med denne artikkelen, har undertegnede merket seg til at sirkelen ofte ga uttrykk for redselen for å gjøre noe galt. Ingen hadde fra tidligere erfaring med den åndelige verden eller sittet i en sirkel før, med den konsekvens at flere seanser ble avsluttet etter påtrykk fra sitterne, dersom de følte seg i bekvemme med det som skjedde.


Under en av de påfølgende seansene, ba en av Indriðason sine kontrollånder om at de måtte fremsi en bønn fordi en spesifikk person som hadde «stukket innom» seansen. Det levner ingen tvil om at den avdøde fulgte Indriðason, og at dette ikke gikk upåaktet hen fra åndeteamets side. Bønnen ble fremsagt, hvoretter forstyrrelsene stanset for en periode på ca. 2 måneder.


I desember 1907 skulle Indriðason fotograferes, i håp om at en av mediets kontrollånder ville vise seg på bildet. Mens fotograferingen pågikk kom det rare lyder fra mediet, stemmen ble helt forvridd og det kunne til tider høres ut som mediet holdt på å bli kvalt. Selv fotografen var ikke upåvirket. Etter fotografering skal han ha beskrevet det som holdt han på å miste bevisstheten, som sugde noen all kraft ut av ham.


Så skjedde det som vanskelig lar seg bortforklare. Negativene viste ikke bare Indriðason, men på bildet fremkom også intet mindre enn det som så ut til å være et laken, og dette var forsøkt drapert på en slik måte at det skal se ut som en ånd. Indriðason selv virket og være helt uvitende om dette, og the Experimental Society beslutter derfor og ikke forfølge saken videre, og fortalte han derfor kun at forsøket var mislykket.


Under seansen påfølgende dag, som for øvrig varte i over 5 timer, sier mediets kontroll at vedkommende som hadde begått selvmord hadde manipulert dem alle, og sto bak hendelsen hos fotografen dagen før. Videre meddelte de at «Jon» var tilbake, og i full kontroll over «kraften».


Ikke før er ordene uttalt, før gardinene for kabinettet rykkes hardt til side, og mediet dyttes frem og tilbake, til han til sist faller sammen i kramper i hendene på Kvaran. Stolen Indriðason hadde sittet i, blir kastet frem og tilbake ute på gulvet, og fra kabinettet høres voldsomme brak.


Mediet roper til Nielsson at han må gå til Olafsson, som på dette tidspunkt forsøker å få kontroll over stolene.  Med ett hører de noe komme gjennom luften, før det treffer noe og faller til bakken med et høyt smell. De tenner en fyrstikk og ser det er kullspaden (full av kull) som er blitt kastet gjennom rommet og til det stedet der Kvaran hadde stått bare sekunder tidligere.


Senere samme kveld gjør Indriðason og romkameraten seg klar for å gå til ro for natten. Ikke før har de lagt seg, før en tallerken – som sto på en hylle i forværelset – blir kastet med voldsom kraft inn i rommet, og inn bak forhenget der Indriðason ligger. Samtidig blir sengen Indriðason ligger i rykket ut fra veggen med voldsom kraft. Indriðason er stiv av skrekk, og det ender med at Kvaran, som på dette tidspunkt befinner seg i the Experimental House, bestemmer seg for å bli hos de unge mennene over natten.


Ut på natten faller Indriðason inn i transe, og en av hans kontrollånder meddeler seg og sier at «Jon» nå har en mer kompakt «kropp» enn det de har, og at situasjonen er svært alvorlig. Kontrollen ber videre om at lyset må slukkes, og at de under ingen omstendigheter må tenne det igjen.


Plutselig begynner sengen Indriðason ligger i å riste voldsomt, før den brått settes på høykant. Med hodet først dras han ut på gulvet, ut gjennom døren på soverommet og inn i det tilstøtende rommet. Kvaran og romkameraten forsøker å holde ham tilbake, men klarer det ikke. Først da de får tak rundt skuldrene lykkes de å få dratt ham med seg tilbake til soverommet, hvor de straks bestemmer seg for å forlate stedet, og gå til Kvarans hjem.


Etter denne noe begivenhetsrike seansen, drar Indriðason i fellesskap med noen venner til hotellrestauranten for å spise. En gang i løpet av kvelden går han ut og kommer ikke tilbake igjen. Vennene hans går ut i hagen for å se etter ham, men han er som sunket i jorden. 


Senere samme kveld dukker Indriðason opp hjemme hos Kvaran. Det er tydelig at han befinner seg i en transetilstand, og det går ikke lenge før en tidligere kontrollånd, «den norske legen», meddeler seg. 


Det sies ingenting om hva som blir sagt, eller hva som egentlig skjedde mellom «den norske legen» og «Jon» denne kvelden, men fra dette tidspunkt av opphørte altså poltergeistforstyrrelsene.

Av The Minute Book fremgår det at Konrad Gislason, 
Indriðason sin hovedkontroll på dette tidspunkt, hadde beskrevet det som skjedde ved at åndeteamet hadde samlet sine krefter og levitert Indriðason bort fra hagen og over muren. Dette ble gjort for å  demonstrere krefter for på denne måten bringe «Jon» i kne, hvilket de altså lyktes med.



Et imponerende ettermæle


Det levner ingen tvil om at Indriðason var et medium i særklasse, og hans navn vil bli stående for all ettertid som det hittil kjente største fysiske medium i historien. Dessverre ble hans karriere kortvarig, kun fire år fikk han, før hans helse ble alvorlig svekket av tyfus sommeren 1909. Indriðason kom seg aldri helt etter dette, og seansene opphørte. Det er viktig å merke seg at dette var av hensyn til han helbred, og ikke fordi fenomenene ble svekket, eller opphørte. 


Indriði Indriðason sovnet stille inn på Vifilsstadir Sanatorium august 1912, etter å ha kjempet en lang kamp mot tuberkulose, og etterlot seg en kone.