Bakside Hjem

Ragna Nielsen





Ragna Vilhelmine Nielsen


Ragna Vilhelmine Ulmann, senere gift Nielsen, ble født i Kristiania, den 17.7.1845. Allerede som 15-åring viste hun sin sterke karakter. Foreldrene var nylig blitt separerte, og for å hjelpe sin mor økonomisk begynte hun å gi privatundervisning, ved siden av egen skolegang. I 1862 ble hun ansatt ved Hartvig Nissens private jenteskole, hvor hun blant annet perfeksjonerte seg i engelsk. 


I 1879 giftet hun seg med overrettssakfører og politimester Ludvig Nielsen, og flyttet da til Tromsø, men allerede fem år senere tok ekteskapet slutt.


Tilbake i Kristiania engasjerte hun seg i kvinners rettigheter. Hun var med å stifte Norsk Kvinnesags-forening, hvor hun i to perioden også fungerte som foreningens formann.

I 1885 stiftet hun Ragna Nielsens latin- og realskole, den første fellesskole for jenter og gutter, og satte med dette sitt navn på kartet. Det var nemlig uhørt den gang at en kvinne skulle undervise en gutt.  I begynnelse besto skolen av for- og middelskole, senere også av gymnasium.


Ragna Nielsen engasjerte seg tidlig i spiritismen og var ikke redd for å fortelle offentligheten om sine egne opplevelser, selv om hun da stillet seg laglig for hugg. I 1911 holdt hun et foredrag om spiritisme i Universitetets gamle festsal under tittelen «Forskning og tro», overraskende nok til stor applaus.

Senere, i 1915, kan vi lese at hun har avholdt to foredrag i Kristelig forening for unge mænd i Kristiania under overskriftene «Mystiske sjæleevner» og «Forbindelser med de avdøde». Av referat publisert i Stavanger Aftenblad, skal Ragna under et av foredragene ha sagt at:


«Først syntes jeg det var ubehagelig for mig og usmakelig for aanderne at fræmlegge offentlig hvad jeg har oplevet. Men saa erkjendte jeg, at Gud har git mig en særegen mission, at si sandheten om disse ting, og den, som har faat en særlig mission, har bare ærlig og ydmyg og likefrem at utføre den»


Videre leser man av referatet at Ragna Nielsen selv var et automatisk skrivende medium. Denne oppdagelse hadde hun gjort året før, da hun under en studiesirkel sammen med Ella Anker og et mannlig medium som også var automatisk skrivende, plutselig kjente en strøm gjennom sin høyre hånd. Den kommuniserende ånd var hennes avdøde bror, Wiggo Ullmann. Denne hendelsen markerer begynnelsen på stadig flere åndemeddelelser med Nielsen som medium. Mest kjent er meddelelser fra Bjørnstjerne Bjørnson, Ivar Aasen, Amalie Skram og Søren Kirkegaard, for å nevne noen.


I 1917 var Nielsen med å stifte Norsk Selskab for Psykisk Forskning, hvor hun også ble valgt som æresmedlem for å ha stillet til disposisjon to værelser i et tilbygg tilhørende skolen. Her fant selskapets aktiviteter sted de første fem år. Det skulle imidlertid bli brudd mellom Nielsen og NSPF. I Tidens Tegn ble publisert et intervju hvor selskapets formann, Oscar Jæger, hvor han omtalte Nielsen som overtroisk når hun hevdet at hun snakket med åndene, for selv om automatskrift var et faktum, så var det en kjent sak at det var underbevissthet som fikk en til å skrive.


Som forventet tar hun det med stoisk ro. I et innlegg publisert i Aftenposten et par uker senere tilbakeviser hun at Jæger kan ha sagt noe slik, for «professor Jæger ved naturligvis, hvorledes det gaar til i en seance. Hvorledes et medium skriver, og hvorledes meddelelsene fra en afdød, som mediet aldrig har hørt nævne, eller til en tilstedeværende person, som mediet ser for første gang».

Helt sikker kan hun likevel ikke vært, for det hører til saken, at hennes innlegg ble oversendt styret i NSPF for en uttalelse, og da denne ikke foretar seg noe, skriver hun at Jægers manglende handling ikke er i samsvar med hennes «begreper om offentlig moral» og at «Jæger har sviktet den sag, han har paataget sig at føre frem», før hun avslutter med å si at «naar han er formand i den forening, som har taget netop den haanede sanheds sag op, vilde det være naturlig at se ham ile til dens forsvar.» 


I en artikkel publisert i Norsk Tidsskrift for Psykisk Forskning for året 1925, ser hun likevel ut til å få – om ikke en beklagelse – så en slags forklaring på det inntrufne. Her hylles hun nok en gang for sin «offervillighet», samtidig som en peker på det faktum at hun etter hvert som årene var gått hadde trukket mer og mer i en rent spiritistisk retning, særlig etter at hun selv mente seg å være i forbindelse med den åndelige verden, for hvilket hun ble angrepet fra den katolske, så vel som den protestantiske kirke.


Til tross for disse slag, fortsatte hun ufortrødent sitt arbeid om å spre det gode budskap, både gjennom foredrag, studiesirkler og seanser. Ragna Vilhelmine Nielsen døde i 1924.


Tekst: (c) Spiritus Omni


Bilde: snl.no